Økonomisk vekst – det vil si vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) – har blitt politikkens øverste mål. Men økonomien er ikke det eneste som vokser. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stiger. I skrivende stund er det 422 CO2-partikler per million, langt over den trygge grensen som antas å ligge på rundt 350. Hvorfor lar vi jaget etter økonomisk vekst overskygge alt annet vi holder kjært? For i takt med at klimakrisen eskalerer akselererer matmangelen. Mens milliardærene og billionærene vokser som ugress, vokser antallet mennesker som sulter enda raskere.

Kanskje stammer vår motstand mot grenser fra populærkulturen. Vi forteller oss selv at grenser er noe vi må fri oss fra. «Don’t tell me the sky is the limit, there are footprints on the moon» synger den canadiske countryartisten Paul Brandt, og mens Kanye West enda var på høyden rappet han «reach for the stars so if you fall, you land on a cloud». Kanskje er historien om at det ligger i menneskets natur å alltid ville ha mer bare noe vi har diktet opp.

Siden den industrielle revolusjonen har økonomiens appetitt for naturressurser vokst enormt. Hvert år tømmer vi jorda for mer ressurser enn hva planetens økosystem klarer å regenerere. Til tross for at verden allerede er på 1,2 graders oppvarming, er det ingen som lemper på målet om at økonomien skal vokse. For å låne ordene til Ronald Reagan: «There are no limits to growth because there are no limits of human intelligence, imagination and wonder.» Økonomisk vekst er på kollisjonskurs med klodens økosystemer, men menneskets intellekt skal finne en løsning. Det er i alle fall det vi håper på. Det er litt som å slenge seg ut av et fly uten fallskjerm, og håpe at noen har utviklet en løsning innen du treffer bakken.

Økonomifaget teller transaksjoner

Som økonomistudenter lærte vi at økonomien må vokse. Ferdig snakka. Vekst er nødvendig for at samfunnet skal utvikle seg videre, og for å unngå massiv arbeidsløshet, står det i de amerikanske lærebøkene vi pløyde gjennom i studietiden. Men etter tiår med fokus på utvikling og vekst er verden preget av stadig flere og dypere kriser. Vi ser det i naturen, det sosiale vevet, det politiske landskapet, kulturen, vi føler det i kropp og sjel. Usikkerheten knyttet til framtiden er større, mens forventningene daler. Men økonomien har vokst. Når vi sier at økonomien vokser betyr det at den totale summen av alle varer og tjenester som produseres i et land har økt fra et år til neste. Det er transaksjonene i markedet som telles, uavhengig av om de er ønskelige eller ikke. Hvis de pollinerende insektene forsvinner slik at vi må ansette folk til å pollinere for hånd, vil kostnadene i landbruket øke og bidra til vekst i BNP. Ville vi ha fått det bedre av den grunn?

Arbeidet som ikke medregnes

Å få BNP til å vokse har blitt en besettelse som forvirrer og forleder oss til å ta valg som går på tvers av all fornuft. Dette var utgangspunktet til den newzealandske professoren og tidligere politikeren Marilyn Waring, da hun skrev Hvis kvinner fikk telle i 1989 – boken som ga opphav til feministisk økonomisk teori. Tittelen hinter til to av Warings sentrale poenger. Det innebærer at mye av arbeidet kvinner gjør, ikke teller i de økonomiske regnestykkene, og at kvinner trolig ville hatt andre mål på velferd og verdiskaping hvis de fikk være med å bestemme. Hvilke øyne man ser verden gjennom har en god del å si.

Som medlem i New Zealands Finanskomite så Waring hvordan BNP påvirket politiske prosesser og hvordan viktige verdier ble oversett. Waring påpekte at mange av de viktigste tingene i livet skjer utenfor markedet, og telles dermed ikke i BNP. Arbeidsoppgaver som kvinnene tradisjonelt har stått for – husarbeid, matlaging og barneoppdragelse, omsorgsarbeid og annen hjemmeproduksjon – er viktige funksjoner som ikke blir synlige i økonomenes mål på velstand. Det samme gjelder naturen.

Tenk på din favoritt-skog, om du har en. Det kan være en skog der du pleier å gå turer, eller kanskje du lekte der som barn. Tenk på trærne, gresset, mosen, insektene og meitemarken. Alt dette er uten økonomisk verdi. Trærne dukker ikke opp i BNP før de hogges. Så lenge skogen lever, er den verdiløs. Her peker Waring på noe som kanskje kan hjelpe oss å forklare hvordan vi har havnet i den ulykka vi befinner oss i: at vi har latt økonomien få forrang foran andre verdier og satt fornuften til side for denne. BNP ser bare den økonomiske gevinsten, ikke de verdiene som går tapt i prosessen. Nå er de skjulte kostnadene i ferd med å innhente oss, i form av uttørkede elver og utarmet matjord. Men spørsmålet er hvorfor? Hvorfor har vi latt jaget etter vekst overskygge alt annet? La oss se om økonomifaget kan gi oss svar.

Lengsel etter mer

Mainstream økonomi er bygget opp rundt ønsket om vekst og å spekulere i lengsler. Det finnes uendelig mange lengsler. Teorien baserer seg på ideen om at mennesket alltid vil ha mer, at vi aldri blir mette. Den sier at vi burde maksimere vår egen velferd, gjennom maksimalt forbruk. Målet for den økonomiske politikken må derfor være at det produseres mest mulig, og at kvantum ikke må slutte å vokse, for at velferden skal øke. Økonomifagets hovedkarakter er homo economicus. Selve bildet på den selvstendige, rasjonelle og kalkulerende hvite mannen, som maksimerer sitt eget utbytte uten å tenke på noen andre. Han er seg selv nok. Dette høres kanskje rart ut, siden mennesket er et sosialt vesen som alltid eksisterer i relasjoner til hverandre og sitt økosystem? Likevel likte økonomene ideen om det selvstendige individ som ikke bryr seg om noe(n) annet enn seg selv. Homo economicus er med andre ord ikke kvinne.

Homo economicus har naturen for sine føtter. Naturen er som en utømmelig kiste han kan forsyne seg fritt av for å tilfredsstille egne lyster og lengsler. Teorien fornekter at det finnes grenser for økonomisk vekst. Det som derimot er begrenset, er naturens ressurser. Økonomene har bygget hele faget på nettopp begrensninger. Økonomi er studiet av knappe ressurser. Alt er knapt. Fra varene på markedet, til tiden du blir tildelt her på jorda. Det finnes bare ett unntak, og det er menneskets spekulative lengsler.

Økonomiens unaturlige premisser

Økonomifaget er med på å forsterke dikotomien mellom oss selv og naturen, en tanke som er godt fundert i både vitenskapen og det vestlige verdenssynet. Selv om mennesket og dyr er begge en del av naturen, tenker vi at økonomi og natur fungerer etter helt ulike prinsipper. Økonomien bør formes rundt individet, mens naturen består av økosystemer. At samfunnet fungerer best når alle konkurrerer med hverandre, mens naturlige systemer baseres på samspill. Naturen drives minst like mye av samarbeid som av konkurranse. Ved siden av eldgamle økosystemer som fauna og flora har vi mennesker mye å lære.

Økonomien fremmer monokultur, mens en robust natur er mangfoldig og rik på diversitet. Der økonomifaget er statisk, er naturen et dynamisk system i endeløs forandring. Som Ursula Le Guin skriver «What goes too long unchanged destroys itself. The forest is forever because it dies and dies and so lives.» Likevel ser økonomene altså på naturen som en begrensning som skal overkommes av menneskets intelligens. Denne ideen om at naturen begrenser oss kan spores tilbake til den klassiske økonomen Thomas Malthus. Han er kjent for en teori som eksemplifiserer og konkretiserer hvordan økonomifaget ser på naturen – og menneskets natur.

Malthus’ teori handler om befolkningsvekst, og konkluderer med at mennesket er dømt til å leve på randen av fattigdom fordi våre lyster er ubegrensede. I hans teori-verden har vi en befolkning som reproduserer seg, og som har et gitt areal å dyrke mat på. Uten mat sulter befolkningen. På den måten setter naturen grenser for befolkningsveksten. Samtidig vil menneskets intellekt forsøke å pønske ut nye og mer effektive landbruksmetoder som gjør at folk kan dyrke mer mat. Problemet er bare at da koser de seg så fryktelig at de begynner å føde flere barn. De vil formere seg helt til mengden mat bare akkurat strekker til, og kanskje får de litt for mange barn før de lærer. Da blir det sult og elendighet, og folk dør helt til det stabiliserer seg med et maksimum mennesker per hektar. Mennesket er altså dømt til å leve i fattigdom.

Løsningen på denne tenkte fattigdomsfella er enten å finne opp stadig bedre jordbruksteknologi, eller at vi begrenser oss. De fleste økonomer vil si at det første har skjedd, men Malthus selv holdt en knapp på den siste løsningen. Han var nemlig kristen og opptatt av at sex ikke burde skje utenfor ekteskap. Men stemmer det egentlig at naturen setter grenser for oss? Hva om det er mennesket som begrenser naturen? Naturen er jo rik og full av overflod, så lenge vi lar den være det.

Menneskets natur

Den økologiske økonomen Giorgos Kallis påpeker at det avgjørende i Malthus sin teori ikke er naturens begrensning, men menneskets ubegrensede lyster, ønsker og innbilte behov. «The world is limited because our wants are unlimited» skriver Kallis, og minner om at det er vårt begjær som må begrenses for at vi alle skal kunne leve gode liv i overflod. Naturen blomstrer om vi lar den, men alt for ofte lar vi våre kortsiktige lyster få forrang. Med vekst som styrende mål har vi mistet selve meningen med tilværelsen av syne. Ifølge Kallis er det ikke verden eller naturen det er noe galt med. Vi må tenke nytt om menneskets natur.

Vekstjaget legitimerer en grenseløs vilje som går på bekostning av de andre vesenene vi deler denne planeten med. Vi fortrenger de andre artene vi er avhengige av for å overleve, som en slange som spiser sin egen hale. Vi glemmer at vi er alle økologiske vesener i sammenkoblede systemer, og dermed skaper vi en destruktiv monokultur som kanskje bare et par privilegerte mennesker vil overleve. Vi er i ferd med å ødelegge vår egen framtid.

Vi ser ut til å være fanget i et narrativ som legger vekt på hyperindividualisme, hierarkier og økonomisk konkurranse. Dette hindrer kreativitet og nyskaping. Fordi på samme måte som naturen er vår egen overlevelse avhengig av samarbeid og gjensidig hjelp. Vi må lære oss å sette grenser, og fri oss fra vekstens tvangstrøye.

Trygge barn har klare grenser i oppveksten. I overgangen til voksenlivet strever vi når vi skal lære å sette grenser for oss selv. Grenser er dermed ikke noe negativt som vi må fri oss fra, tvert imot trenger vi grenser for å være trygge, frie og kreative. Kanskje kan vi med fordel snu om på ordene til Reagan: There are limits to human intelligence, imagination and wonder because there are no limits to growth. Jaget etter evig økonomisk vekst har blitt en eksklusiv hvilepute som setter individet foran økosystemet. Vi må viske ut grensen som separerer oss fra oss selv, hverandre og naturen. Først da vil vi se både gevinster og kostnader av de valgene vi tar – og kunne ta hensyn til de artene som vi lever sammen med. Kanskje vil vi se verdien av å sette grenser for utnyttelse av andre arter?

Kanskje spør du deg nå om det har noe å si om vi setter grenser, som Malthus, for å unngå fattigdom eller om vi setter grenser for å bli fri? Med andre ord, har det noe å si om det er ytre grenser som begrenser oss eller ikke? Ja, det har det. De eksterne grensene er farlige. Er det ikke nok til alle, så må noen være overflødige. Da starter heksejakten og pekeleken. Hvem er de? Svaret vil alltid være «de andre». Er det «utlendingene», «migrantene», «de fattige» eller «de homofile» som skal kastes ut av livbåten?