Debatten om en fossilfri reklameindustri i Norge har nylig fått mer oppmerksomhet gjennom engasjement fra blant andre Trygve Sunde Kolderup, Frida Skjelbred Steinbakk og Miljøpartiet de Grønne. De tar til orde for at reklame for flyreiser, cruise, fossilbiler, kjøtt og oljeselskaper bør forbys i bybildet og på offentlig transport. Inspirert av byer som Haag, Stockholm, Gøteborg, Amsterdam og Genova ønsker de at Oslo skal gjøre det samme.

Hvor og hva er det vi blir utsatt for?

For å konstatere det åpenbare: Reklame påvirker oss bevisst og ubevisst. Den får oss til å tenke at vi burde skaffe oss flere ting. Tingene har rykte på seg for å skulle gi oss bedre liv. Mange av oss streber etter en fornyet versjon av tilværelsen gjennom hele livet, i den nøye utviklede illusjonen om at vi kan konsumere oss til lykke. I en økonomi som er bygd for å måtte vokse, er slike illusjoner viktig, men effekten er ubønnhørlig: Skadet natur og ingen forbedret livskvalitet, snarere tvert imot.

Å redusere reklamepresset er derfor et svært viktig tiltak. Den norske reklameindustrien økte med 5,3% i 2025, og industrien antas å være verdt 29,8 milliarder i 2026. Den digitale reklamen vi eksponeres for er i stor grad frivillig om vi vil utsettes for: Mobilen er i vår egen lomme og vi bestemmer selv hva vi bruker den til. I motsetning til mobilen, er veien mellom hverdagens forskjellige steder, ikke en vei vi velger selv. Her blir vi eksponert for målrettet påvirkning til å opprettholde en skadelig industri. Derfor bør vi begynne med å rydde opp i det offentlige rommet. Samtidig er det ikke bare fossilreklame som er knyttet til fossil energi. En veldig stor del av de varene vi kjøper er basert på fossilt råstoff: Syntetiske tekstiler er i all hovedsak laget av olje, kosmetikk inneholder ulike former for prosessert olje, det samme gjør elektriske gjenstander. Også elbiler består av store deler plast, med andre ord: Olje. Listen over fossilintensive produkter er uendelig.

La oss se nærmere på en av kategoriene, syntetiske tekstiler: Produksjonen av syntetiske fibre har høye utslipp av CO2. Videre er den opphav til forurensing i form av mikroplast og mikrofibre. Disse brytes veldig sakte ned i naturen. Ser vi på de helhetlige konsekvensene av syntetiske klær, er produktet helseskadelig i flere ledd. Kjemikaliene som brukes i produksjonen er skadelige for arbeiderne og miljøet rundt fabrikkene. Klærne sys under uakseptable forhold. Når de så brukes her hjemme, om så bare et fåtall ganger, slippes mikroplast ut i naturen ved hver vask. Folkehelsen påvirkes via tap til luften vi puster (inneklima), tap til vann og rester som gjenfinnes i ulike matvarer. De raske utskiftningene av klær bidrar til en kultur der egenverd knyttes til hva vi eier og hvordan vi ser ut. Dette kan bidra til å utløse og forsterke psykiske lidelser. Til slutt ender en god del av klærne i enorme avfallsberg som forurenser jord og vann i land som allerede bærer den tyngste byrden av klimakrisen.

I Norge har vi allerede god erfaring med å forby reklame for skadelige produkter; offentligheten skal ikke promotere produkter som skader vår helse. De «tapte inntektene» fra denne reklamen, er nedprioritert på grunn av skadene reklamen kan lede til. Basert på de skadelige effektene av fossilindustrien, er et forbud mot alle former for offentlig fossilreklame – i vid forstand – en naturlig fortsettelse. Det burde ikke være kontroversielt å ville regulere en åpenbart destruktiv industri.

Hva reklamemonterne heller kan brukes til, bør innbyggerne i hver bydel være med på å bestemme. Kanskje kan de brukes til informasjon om lokale opplevelser, aktiviteter og bærekraftig, lokalt næringsliv? Kanskje kan de vise frem kunst? Kanskje de kan demonteres og brukes til å bygge drivhus?

Neste gang du venter på bussen, se deg rundt. Hva ser du, og hva vil du se? Vi mener det er på høy tid å endre samfunnet i en retning som bidrar til å sikre gode liv for fremtidige generasjoner. Å regulere all reklame for produkter fra fossilindustrien er et godt sted å begynne.